Ser man på Arsenal gjennom 2026, er det et tydelig mønster som går igjen fra kamp til kamp. Laget kontrollerer fortsatt ballen og styrer mye av spillet, men den virkelige gjennombruddskraften i angrepsspillet har blitt svakere.
Arsenal spiller seg ofte kontrollert frem til siste tredel. Der stopper det altfor ofte opp. I stedet for å bryte gjennom sentralt, ender angrepene ute på kant – og motstanderne får tid til å organisere seg.
Kampen mot Bayer Leverkusen illustrerte dette ganske godt.
Ja, Arsenal skapte noen situasjoner. Gabriel Martinelli traff tverrliggeren, og Jurriën Timber var nær på slutten. Men totalt sett var det lite som virkelig utfordret motstanderens forsvar gjennom midten.
Og det peker mot et større strukturelt problem hvis man oppsummerer de siste kampene til Artetas gutter.
Med en sentral akse bestående av Rice, Zubimendi, Eze og Gyökeres blir det for lite progresjon gjennom midten – spesielt når motstanderen presser høyt. Utfordringen ligger først og fremst i relasjonene mellom spillerne.
Når Eberechi Eze blir stående høyt mellom linjene for å motta ball, kommer den sjelden frem. Martín Zubimendi klarer i for liten grad å spille gjennom presset slik han gjorde tidligere i sesongen. Fremdriften i spillet hans virker rett og slett redusert, og mye av oppbyggingen må i stedet starte hos William Saliba.
Når Eze i stedet faller ned i banen for å bidra i oppbyggingen, oppstår et annet problem: rommet foran motstanderens forsvar blir stående tomt.
Viktor Gyökeres fyller ikke naturlig den rollen. Han er langt farligere når han kan angripe rom eller komme til avslutninger i boksen enn når han skal motta ball vendt fremover i mellomrommet.
Resultatet blir et angrep der ingen egentlig tar kontroll over rommet mellom midtbane og forsvar.
Zubimendi – en nøkkel som har endret seg
En av de mest interessante utviklingene etter jul er rollen til Martín Zubimendi.
Før jul var han ofte spilleren som flyttet Arsenal frem i banen. Han mottok ballen dypt og slo pasninger gjennom ledd som satte tempo i angrepene.
Etter nyttår har bildet i mange kamper vært annerledes.
Pasningene går oftere sideveis. Tempoet i oppbyggingen faller. Motstanderne får bedre tid til å organisere seg.
Når det skjer, mister Arsenal et av sine viktigste våpen: progresjonen gjennom midtbanen.
Hva som ligger bak er vanskelig å si med sikkerhet.
Det kan handle om flere ting samtidig:
Uansett årsak påvirker det resten av angrepet.
Dermed mangler Arsenal en spiller som virkelig kontrollerer mellomrommet.
Når midten forsvinner
Når det sentrale spillet stopper, skjer det samme som hos mange lag: angrepene flyttes ut på kant.
Planen blir da å isolere kantspillere i én-mot-én-situasjoner.
Men også her oppstår utfordringer.
Gabriel Martinelli er ofte farligere når han kan angripe rom innenfra, ikke når han blir stående helt ute ved sidelinjen.. Her er Trossard et bedre valg, men også han sliter med kontinuitet.
Bukayo Saka er fortsatt en av ligaens beste én-mot-én-spillere, men i flere kamper har han mottatt ballen sent, ofte mot to forsvarere – og med en liten formsvikt har det ikke fungert.
Når dette skjer, blir angrepene mer forutsigbare.
Hva mangler Arsenal?
Når man ser disse kampene, er det vanskelig å ikke tenke på hva Martin Ødegaard normalt tilfører laget.
Selv i perioder der kapteinen ikke har vært på sitt aller beste, bringer han noe laget ellers mangler: evnen til å bryte gjennom motstanderens struktur med én presis pasning.
Evnen til å finne rom mellom linjene.
Evnen til å spille gjennom et forsvar – ikke bare rundt det.
Når den typen progresjon mangler, ender mye av spillet opp med å gå rundt motstanderens blokk i stedet for gjennom den.
Spørsmålet Arsenal må løse
Arsenal har fortsatt kvaliteten til å slå hvem som helst. Men utviklingen i angrepsspillet gjennom 2026 reiser et interessant spørsmål.
Så her er spørsmålet:
Handler dette først og fremst om:
Akkurat nå virker én ting ganske tydelig:
Arsenals angrep mangler progresjon gjennom midten av banen.
Én kommentar