Når Arsenal alltid er målet – men Spurs plutselig skal skånes
Det virker nesten som det alltid er åpent sesongkort på Arsenal. Uansett hva klubben gjør, finner noen en måte å snakke det ned på.
Vinner vi noe? Da teller det visst ikke.
Spiller vi bra? “Kjedelig fotball.”
Ligger vi på toppen av tabellen? Da begynner diskusjonen om hvorfor vi egentlig ikke er så gode likevel.
Samtidig får vi nå høre at ertingen av Tottenham har gått for langt. Fordi de kanskje kan havne i en historisk krise.
Seriøst?
Arsenal har vært målskive for vitser, analyser og kritikk i årevis. Fra rivaler, fra media – og til tider fra egne “eksperter”. Så når Spurs sliter og folk begynner å spøke om hvor dette kan ende, skal vi plutselig late som rivalisering ikke finnes?
Den kjøper vi ikke.
Emirates – årene folk liker å glemme
Da Arsenal flyttet fra Highbury til Emirates i 2006, visste alle at det kom til å bli tøffe år. Stadionet skulle sikre klubbens fremtid, men på kort sikt betydde det økonomisk disiplin.
Arsenal måtte drive annerledes enn de fleste andre toppklubber.
Strategien var ganske enkel:
Ikke glamorøst, men helt nødvendig.
Og likevel leverte Arsenal bemerkelsesverdig stabilitet. I de første syv sesongene på Emirates endte klubben konsekvent i topp fire.
Belønningen fra omverdenen?
“Fourth place is not a trophy.”
Arsenal ble latterliggjort for å være ansvarlige.
Samtidig i den andre delen av Nord-London
Mens Arsenal ble kritisert for økonomisk disiplin, fikk Tottenham ofte ros for måten klubben ble drevet på.
Daniel Levy ble beskrevet som en slags finansstrateg. Da Spurs solgte Gareth Bale og Luka Modrić for enorme summer, ble det fremstilt som genial klubbdrift. Pengene skulle bygge et lag som virkelig kunne utfordre toppen.
Resultatet ble… litt mer blandet.
Spurs havnet flere ganger rundt femteplassen, og selv når de faktisk klarte topp fire én sesong, ble Champions League-plassen tatt fra dem fordi Chelsea vant turneringen etter å ha endt langt ned på tabellen.
Likevel ble historien om Tottenham som klubben “på vei opp” bare sterkere.
Pochettino-årene og narrativet
Under Mauricio Pochettino ble Spurs ofte fremstilt som et av Englands mest spennende lag. De spilte energisk fotball, fikk rykte på seg for å være vanskelige å slå – og det ble snakket mye om hvor nært de var et ligagull.
Men selv i perioder hvor de var nærmest, klarte de aldri å fullføre jobben.
Likevel fortsatte snakket om “North London power shift”.
Og selvfølgelig – den klassiske “Mind the Gap”-banteren som Spurs-supportere plutselig elsket å bruke.
Stadionet og strategien
Så kom det nye stadionet.
Tottenham bygde et spektakulært anlegg, langt dyrere enn Emirates. Det er moderne, imponerende og fullt av kommersielle muligheter.
Men det betyr også enorme økonomiske forpliktelser.
Samtidig valgte klubben å holde på spillere som Harry Kane og Heung-min Son så lenge som mulig, noe som etter hvert gjorde det vanskelig å hente store overgangssummer for dem.
I samme periode brukte Spurs betydelige penger på spillerkjøp – ofte like mye eller mer enn Arsenal – uten at kvaliteten nødvendigvis var bedre.
Konstant nye prosjekter
Et annet trekk ved Spurs de siste årene er hvor ofte kursen har blitt endret.
Nye trenere med ulike ideer. Nye spillestiler. Nye “prosjekter”.
Supporterne har vært utålmodige, og klubben har ofte reagert raskt på presset. Resultatet har vært en ganske urolig sportslig retning sammenlignet med den langsiktige modellen Arsenal etter hvert har etablert.
Likevel har diskusjonene ofte handlet om hvor fantastisk stadionet deres er, hvor smart det er å gi stjernene nye kontrakter – eller hvor briljant den neste manageren skal være.
Muligheter som forsvant
Spurs har også hatt flere øyeblikk hvor de faktisk kunne tatt et større steg.
Perioder med Champions League-deltakelse kunne vært brukt til å bygge en mer stabil toppklubb. I stedet ble momentumet aldri helt utnyttet.
Det samme gjelder enkelte sesonger hvor små marginer kunne sendt dem tilbake i Europas største turnering.
I ettertid er det lett å se hvor viktige de øyeblikkene kunne vært.
Historien som faktisk bør fortelles
Når man ser tilbake på alt dette, er én ting ganske tydelig:
Arsène Wenger håndterte overgangen til Emirates utrolig godt. Arsenal holdt seg konkurransedyktige i en periode hvor klubben faktisk måtte prioritere økonomisk stabilitet.
Det får han sjelden nok kreditt for.
Samtidig fortjener også dagens Arsenal-ledelse ros. Under Kroenke-eierskapet og Mikel Arteta har klubben blitt bygget opp igjen til å være en reell utfordrer både i England og Europa.
Og så rivaliseringen
Så når noen nå sier at Arsenal-supportere går for langt i ertingen av Spurs, er det vanskelig å ikke trekke litt på smilebåndet.
Arsenal har i over flere tiår vært en av klubbene det har vært mest populært å gjøre narr av.
Da er det ganske naturlig at rivalen får høre det når ting begynner å gå skeivt.
Det er ikke ondskap.
Det er fotball.
Og kanskje oppsummerte George Graham det best for mange år siden:
“Alle hater Arsenal.”
Kanskje han hadde rett. Men hvis det er prisen for å være Arsenalfan, så lever de fleste Goonere helt fint med det.
Hva tenker du? Bryr du deg om Spurs rykker ned? Svar i kommentarfeltet under.
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
Abonner nå for å fortsette å lese og få tilgang til hele arkivet.
Abonner nå for å fortsette å lese og få tilgang til hele arkivet.
Én kommentar
Synd hvis det går så langt men for meg gjør det ingen ting. Har tatt imot mye rare kommentarer i min tid som Arsenal tilhenger pga lite trofeer men da har jeg sendt spørsmål tilbake om hvor mye har ikke Arsenal tjent selv om trofeene uteblir. Så klart hadde d vært moro med ett igjen nå… COYG