Foto: Privat
Sett fra Mario Jovics ståsted av Svein fra Arsenalfans.no. Grasrottrener og Arsenal fan
Når Mario Jovic snakker om spillerutvikling i ungdomsfotball, gjør han det med erfaring fra hele verdikjeden i fotballen: barne- og akademifotball, A-lag, sportslig ledelse og trenerteam i toppfotball. Perspektivene hans er formet gjennom mange år, både i norsk og internasjonal kontekst.
Jovic har hatt roller som hovedtrener, assistenttrener og sportslig leder i klubber som Drøbak Frogn, Stabæk, Fredrikstad, Moss og Follo, samt internasjonalt i Vejle Boldklub. Grunnlaget for utviklingssynet hans ble imidlertid lagt tidligere – gjennom mer enn sju år i NK Osijek, hvor han arbeidet med både akademi- og seniorfotball.
Det er disse erfaringene som preger hvordan han ser på norsk ungdomsfotball i dag.
Fra Jovics ståsted ligger en av de største forskjellene mellom kroatisk og norsk spillerutvikling i forholdet mellom kravstilling og seleksjon. I Kroatia er fotball for mange mer enn en fritidsaktivitet. Den representerer en reell mulighet – sosialt, økonomisk og identitetsmessig. Dette skaper en sterk indre motivasjon og en mentalitet der spillere er villige til å gjøre det som kreves, også når treningshverdagen er krevende og lite komfortabel.
I Norge er utgangspunktet et annet. Fotballen er bygget rundt trygghet, trivsel og bredde. Det har gitt solide strukturer, gode anlegg og høy organisatorisk kvalitet. Samtidig mener Jovic at dette noen ganger fører til at krav tones ned, ofte i frykt for å ekskludere.
– Krav og trygghet er ikke motsetninger. For mange unge spillere er tydelige krav nettopp det som skaper trygghet.
Jovic peker på tre hovedårsaker til at Kroatia har hevdet seg internasjonalt over flere tiår, til tross for et lavt innbyggertall.
For det første en gjennomgående konkurransekultur, der spillere tidlig lærer at utvikling forutsetter ansvar. For det andre en aksept for at feil og motgang er en naturlig del av både fotball og livet. Og for det tredje en evne til å få maksimalt ut av tilgjengelige ressurser – uavhengig av nivå.
Dette er ferdigheter han mener er like relevante i ungdomsfotball som i toppfotball
Foto: Privat
Med bakgrunn fra både akademi og sportslig ledelse er Jovic tydelig på at seleksjon ikke er et enten–eller-spørsmål. I Kroatia starter seleksjon tidlig, ofte allerede i 8–10-årsalderen. Det gir høy kvalitet på matching, men innebærer også risiko for å miste spillere som utvikler seg sent.
I Norge skjer seleksjon senere. Det gir trygghet og bredde, men kan føre til stagnasjon hos de mest ambisiøse spillerne dersom treningshverdagen ikke utfordrer dem tilstrekkelig.
Jovic mener derfor at moderat nivådeling rundt 12-årsalderen er hensiktsmessig – ikke for å sortere mennesker, men for å differensiere utvikling. I 13–14-årsalderen bør det etableres tydeligere utviklingsgrupper, samtidig som mobilitet mellom gruppene opprettholdes.
Jovic har arbeidet tett med spillere i overgangen mellom ungdoms- og seniorfotball. Fra hans ståsted er 13–14-årsalderen et kritisk utviklingspunkt.
Tre prinsipper går igjen:
Resultater i seg selv er ikke målet, men vinnermentalitet er en del av utviklingen. Spillere må lære å konkurrere, samtidig som identiteten deres bygges over tid.
Verdigrunnlaget må være tydelig: ærlighet, disiplin og lagånd. Like viktig er trenerens forutsigbarhet.
– Spillere må oppleve at treneren bryr seg om hele mennesket, men med krav begge veier.
Med lang erfaring fra overgangen mellom ungdom, akademi og seniornivå er Jovic tydelig på én ting: utvikling er sjelden lineær.
Tidlig fysisk utvikling er ingen garanti for langsiktig kvalitet. Den fysisk sterke spilleren trenger tekniske og kognitive utfordringer, mens den mindre, tekniske spilleren trenger trygghet og tid.
God individuell utvikling i G14-alder handler først og fremst om beslutningskvalitet under tidspress, støttet av tekniske ferdigheter som sitter dypt.
Posisjonsspesifikk trening kan introduseres rundt 14-årsalderen, men uten å låse spilleren. Allsidighet forblir en forutsetning for helhetlig spillforståelse.
Jovic er konsekvent i synet på treningskvalitet.
– Det finnes ingen nøytral treningshverdag. Enten blir du bedre, eller så trener du for å bli dårligere.
En god økt kjennetegnes av høy intensitet, mange involveringer, tydelige krav og korte pauser. Spilløvelser med retning bør dominere, supplert med isolert teknisk trening for repetisjon og kvalitet i utførelsen. 70/30 fordeling.
Detaljer i organiseringen – gruppestørrelse, logistikk og tydelige roller – avgjør om alle spillere faktisk er involvert.
For Jovic er relasjon og ledelse en forutsetning for all utvikling. Tillit bygges ikke gjennom store ord, men gjennom tilstedeværelse i hverdagen. Å se spilleren før og etter trening – og ta en kort samtale om skole, fritid eller hvordan dagen har vært – har stor betydning over tid.
Kommunikasjonen må være tydelig, konkret og konstruktiv. Tilbakemeldinger gis når situasjonen oppstår, mens grundigere analyser tas i individuelle samtaler. Korrigering bør skje i én-til-én-dialog, mens ros gis foran gruppa. Slik ivaretas både læring og trygghet.
Jovic understreker også at spillere motiveres av ulike ting. Noen er først og fremst der for det sosiale fellesskapet, andre drives av ambisjonen om å nå toppnivå. Det er trenerens ansvar å se disse forskjellene og differensiere kravene uten å splitte gruppa. Dette handler ikke bare om å vurdere spillernes fotballferdigheter, men også deres menneskelige kapasitet – hvor de er mentalt, emosjonelt og sosialt i utviklingen.
Fra Jovics ståsted er foreldre en uunngåelig del av utviklingsmiljøet. Spørsmålet er ikke om de påvirker, men hvordan.
Foreldrenes rolle bør være emosjonell støtte. Treneren leder det sportslige. Med tydelige kjøreregler og god kommunikasjon kan de fleste konflikter forebygges.
– Bilturen hjem bør brukes til støtte, ikke analyse.
Mario Jovics perspektiv på ungdomsfotball er formet av erfaring fra både bredde og topp, fra lokalmiljø og internasjonale arenaer. Fellesnevneren er tydelig: utvikling er et resultat av kultur, struktur og tålmodighet – ikke tilfeldige valg.
Krav og trygghet er ikke motsetninger. De er gjensidig avhengige.
For trenere og foreldre i norsk ungdomsfotball er dette ikke teori, men et praktisk kompass for hverdagen på feltet.
Til slutt rettes en stor takk til Mario Jovic for åpenhet, refleksjoner og vilje til å dele erfaringer fra en lang trener- og lederkarriere.
