Slitne bein, tomme lommer og to drømmer som ikke får plass
Det er midt i juli, VM raser videre uten oss, og de fleste av Arsenal-spillerne våre er enten på en strand eller på vei hjem fra en. Om nøyaktig én måned – fredag 21. august – braker det løs hjemme mot Coventry. Og mellom nå og da skal Mikel Arteta svare på to spørsmål som egentlig er ett: hvem er faktisk klar, og hvor mange nye rekker vi å hente?
La oss ta det ærlig, uten sommerromantikk.
VM-regningen forfaller i august
Et verdensmesterskap er gøy for alle andre enn klubbtreneren som skal ha spillerne tilbake i form tre uker senere. Grovregelen er enkel: en spiller som har gått langt i turneringen trenger et par ukers ferie, deretter et par uker med oppkjøring. Regn selv, så skjønner du hvorfor august-elleveren nesten aldri er september-elleveren.
De uthvilte er paradoksalt nok de vi knapt så: David Raya satt på benken for Spania nesten hele veien, Zubimendi likå. To spillere som kan ha en hård sommer på treningsfeltet og likevel stå klare 21. august. Ben White har allerede vært i gang i ukevis, og skal etter alt å dømme være i toppform tidlig.
De slitne er en annen historie. Gabriel og Martinelli gikk dypt med Brasil før Norge sendte dem hjem 5. juli. Rice – hvis England går hele veien – snakker vi om en spiller som burde få tre uker på en strand før han i det hele tatt ser en ball. Og så har vi kapteinen.
Ødegaard: Vår kaptein
Martin var på vei tilbake mot sitt beste for Norge, og det er godt nytt for oss – men det er nettopp derfor vi må være ærlige. Norge er ute, guttene er landet og skal møte kongen.og det gir Ødegaard noe de fleste ikke får: tid. To-tre ukers ferie fra nå, deretter en real oppkjøring, og kapteinen bør være klar til å lede laget ut mot Coventry. Av alle bekymringene i troppen er han faktisk en av de vi bekymrer oss minst for.
Det samme gjelder Havertz og vår svenske spiss, som dro hjem tidlig og dermed har god tid. Og der ligger poenget: den halvparten av troppen som ikke nådde langt i VM, er den halvparten Arteta kan stole på fra første fløyt. Det er en luksus – men det er også en påminnelse om hvor tynt det kan bli hvis skadene melder seg tidlig.
Og så til det egentlige spørsmålet: Bruno OG Rogers?
Her må vi ta av oss supporterbrillene et øyeblikk. For dette er sommerens store fortelling: at Arsenal skal hente både Bruno Guimarães og Morgan Rogers. To signeringer som ville fått hele Gooner-Norge til å danse. Men er det realistisk? La oss regne.
TIER 1 Bruno Guimarães: Ornstein og Sky melder samstemmig at Bruno har informert Newcastle om at han vil til Arsenal, og at et bud opp mot £60m er klart. Newcastle fastholder «ikke til salgs», og tolkninger av Romano antyder at prisen kan ende så høyt som £90m før dette er over. Dette er reelt.
TIER 1 Morgan Rogers: Romano beskriver en spilleravtale som «quite close», og Ornstein peker på Rogers – ikke Barcola – som spilleren Arsenal virkelig vil ha ved siden av Bruno. Ryktene opererer med en prislapp på opptil £130m, og Villa har ingen grunn til å selge billig.
Legg tallene sammen. Selv om begge skulle lande på «vennlig» pris, snakker vi rundt £160m. I toppsjiktet av det ryktene opererer med – £90m for Bruno, opptil £130m for Rogers – er vi oppe i £220m. For to sentrale spillere, i ett vindu, til et lag som allerede har Ødegaard, Rice, Zubimendi, Havertz og Merino i og rundt den sentrale trekanten. Arsenal har de siste somrene gjort én stor signering av gangen, med kirurgisk presisjon – ikke to £100m-navn på én sommer.
Vår lesning, uten filter: det blir sannsynligvis den ene ELLER den andre. Bruno er hovedmålet – spilleren presser selv på, prisen er «innenfor», og momentet er der nå. Rogers er drømmescenarioet som løftes fram fordi det selger overskrifter i en stille transfervindu-uke. Vi utelukker ingenting – klubber overrasker, og et salg (Trossard er allerede på vei til Beşiktaş) kan frigjøre både lønn og plass. Men hvis du spør oss om vi tror begge lander før 31. august?
Vi tror ikke på det. Ikke begge. Hør på oss når det ene ryktet blir til to: det er som regel matematikken, ikke ambisjonen, som bestemmer.
Hva betyr det for Coventry?
Godt nytt, egentlig. For selv uten en eneste ny signering er startoppstillingen mot Coventry en Arteta kan vinne med: Raya bak et forsvar med White, Gabriel, en klar Mosquera-mulighet ved siden av grunnet skadetvilen rundt Saliba, og Calafiori. Zubimendi eller Merino på bunnen, kapteinen og Havertz i sentrum, og en angrepsrekke som fortsatt har mer enn nok selv med Trossard på vei ut. Det er en tropp som holder – og det er den viktigste beskjeden i en sommer full av bekymringsmeldinger om form og slitasje.
Så: hent Bruno. Drøm om Rogers. Men ikke bli overrasket om regnestykket sier at bare den ene får plass i maskinrommet i år.
Uenig? Tror du vi henter begge? Si ifra – vi noterer, og så tar vi en ny runde når vinduet stenger 31. august.
Oppdag mer fra Arsenalfans.no
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.