I fjor ble vi sist i KM-serien i nier. Det er ikke noe poeng å pynte på det. Resultatene var tøffe, og som både trener og pappa i Drøbak kjente jeg på den samme frustrasjonen som mange andre foreldre og spillere gjør når innsatsen ikke gir uttelling på tabellen.

Samtidig har jeg i etterkant brukt mye tid på å tenke over hvor ekstremt lite en tabell egentlig sier om utvikling i ungdomsfotball.

Mellom 13 og 14 år skjer det mye

Overgangen fra 13 til 14 år er en fase der mye endrer seg på kort tid. Noen vokser fysisk. Andre tar store steg mentalt. Flere begynner å forstå spillet på en annen måte enn året før. Det er lett å undervurdere hvor stor denne utviklingen faktisk er når man står midt i en sesong.

Jeg ser det tydelig i hverdagen rundt laget vårt i Drøbak-Frogn IL. Spillere som i fjor slet med tempo, dueller eller trygghet med ball, fremstår nå roligere, mer besluttsomme og mer bevisste i valgene sine. Det har ikke skjedd over natten – men det har skjedd.

Overgangen til 11er-fotball

I år skal vi spille 11er-fotball for første gang. Det er en stor overgang for alle involverte. Banen blir større, avstandene øker, og kravene til samhandling og rolleforståelse blir tydeligere. For noen spillere føles dette som et naturlig steg. For andre er det krevende i starten.

Som fotballfar kjenner jeg godt på ønsket om at ting skal fungere raskt. Som trener vet jeg at denne fasen handler mer om tilpasning enn om resultater. Det tar tid å lære seg nye roller, nye rom og et annet tempo. Det er en del av utviklingen.

Inspirert av Arsenal – uten å late som vi er et akademi

Jeg følger Arsenal tett, både som supporter og som trener. Nylig har jeg lest flere saker om hvordan Arsenal jobber i akademiet sitt, og det som har gjort størst inntrykk på meg, er ikke talentene eller fasilitetene. Det er tankegangen.

I Arsenal sitt akademi er de tydelige på at de ønsker å utvikle hele mennesker – ikke bare fotballspillere. Spillerne lærer ansvar, refleksjon og forståelse for sammenhenger gjennom hverdagen de står i. Ikke gjennom store ord, men gjennom hvordan miljøet er lagt opp.

Vi kan ikke kopiere et toppakademi i England. Men vi kan la oss inspirere av prinsippene.

Et lag er også et lite samfunn

Et ungdomslag er et mikromiljø. Et lite samfunn som gjentas flere ganger i uka. På treningsfeltet i Drøbak formes vaner, holdninger og trygghet – ofte uten at vi tenker over det der og da.

Hvordan vi reagerer på feil. Hvordan vi snakker etter tap. Hvordan vi møter hverandre på trening. Alt dette er med på å forme spillerne. I Arsenal-akademiet er dette bevisst. I ungdomsfotball skjer det enten vi vil eller ikke.

Derfor betyr trenerrollen mer enn øvelser og kampplaner. Den handler også om rammene rundt laget.

Resultater sier ikke alt

Fjorårets tabellplassering er et faktum. Den kan ikke endres. Men den definerer ikke hvem disse guttene er i dag, og den sier lite om hvem de kan bli. Spesielt ikke i en alder der utviklingen varierer så mye fra spiller til spiller.

Når vi nå går inn i vår første sesong med 11er-fotball, prøver jeg å minne meg selv på dette: Utvikling tar tid. Den er ujevn. Og den er sjelden synlig før man ser tilbake.

Som fotballpappa håper jeg selvsagt at sønnen min og lagkameratene hans får gode resultater. Men enda mer håper jeg at de får med seg trygghet, ansvar og forståelse – egenskaper som varer lenger enn én sesong.

Hvis vi klarer å bygge det, på kunstgresset her i Drøbak, tror jeg også at resultatene vil komme. Kanskje ikke med en gang. Men på sikt.