Han laget et hjerte med hendene

Han scoret på 33 minutter. Så snudde han seg mot tribunen og laget et hjerte med hendene.

Det er ikke en jubel man improviserer. Det er en jubel man har tenkt på.

Myles Lewis-Skelly hadde brukt de siste to døgnene på å lese at han var tilbudt Chelsea og Manchester United. Football London meldte det først, Ben Jacobs bekreftet at han var presentert for begge klubbene, og hele engelsk fotballpresse kjørte saken.

Så scoret han hjemme på Emirates og formet et hjerte.

Pain in the Arsenal skriver at gesten helt sikkert var et direkte svar til dem som sprer historiene. Jeg tror de har rett. Og det er den mest interessante enkeltopplysningen fra hele kvelden.

Hva som faktisk skjedde

Det ble 1-1 mot Como, og 4-3 til oss i straffekonkurransen etterpå.

Målet vårt kom etter en keepertabbe. Jean Butez rotet det til i oppspillet, Lewis-Skelly plukket opp ballen like utenfor sekstenmeteren og satte den inn.

Martin Baturina utlignet ti minutter senere, og det var alt annet enn en tabbe. Han danset seg forbi vårt forsvar og smalt ballen i krysset. Et solomål av det slaget man tar av seg hatten for.

Andre omgang var lang. Vi hadde ballen, vi presset, og det skjedde nesten ingenting.

Tre ting som fungerte

Angrepstrioen var mer flytende enn på lenge.

Arteta startet med Martinelli og Max Dowman på kantene og Gabriel Jesus i midten. Det er ikke en kombinasjon vi har sett mye, men den fungerte.

Vi jaget Como høyt i banen når de forsøkte å spille seg ut bakfra, og det skapte sjanser. Martinelli hadde til og med et øyeblikk med ekte samba i første omgang, der han vrikket seg fri fra tre mann.

Det varte ikke lenge — Jesus gikk ut for Gyökeres ganske tidlig. Men mens det varte, så det ut som noe.

Lewis-Skelly på bunnen av midtbanen.

Uten Rice har han spilt der hele oppkjøringen, og han har sett trygg ut hver gang.

Det er verdt å merke seg hva det betyr. Han er kjøpt og oppdratt som venstreback. Nå spiller han den mest krevende posisjonen på banen i et lag som skal forsvare ligagullet, nitten år gammel, mens den faste mannen der er ute.

Bruno fikk sine første minutter.

Han kom inn til pause sammen med Raya, Mosquera, Ødegaard og Merino — sistnevnte to i sine første kamper etter VM.

Det var ingen kamp å bedømme ham etter. Han hadde ikke sine vanlige makkere rundt seg, og det var treningskamp i august.

Men han gikk inn i én takling like etter innhoppet som fikk tribunen til å reagere. Pain in the Arsenal beskriver den som strålende. Det er akkurat den handlingen vi betalte 75 millioner pund for.

To ting som ikke fungerte

Forsvaret lekker.

Her er tallet som bør bekymre mest:

• Real Betis i Dublin: tre baklengs
• Borussia Dortmund i Emirates Cup: tre baklengs
• Como: ett baklengs

Sju mål på tre kamper. Fra laget som vant ligaen på å ikke slippe inn.

Pain in the Arsenal stiller tre spørsmål jeg synes er de riktige, og jeg har ikke gode svar på noen av dem.

Er fallhøyden for stor når førstelaget er ute? Har det sneket seg inn litt selvtilfredshet i en tropp som allerede har vunnet? Og det viktigste: er vi i trøbbel uten William Saliba?

Saliba har ingen returdato. Ryggskaden fra VM er ikke operert, men den er heller ikke ute av verden. Arteta sa etter Dortmund at han er i hvilemodus, og at det kommer til å ta tid.

Gabriel var tilbake fra start mot Como. Det hjelper. Men det er ett halvt midtstopperpar.

Vi bommer, og vi står for langt fram.

Martinelli og Jesus havnet i gode posisjoner gang på gang. De brente dem, eller slo feil siste pasning.

Og så var det offsidene. Pain in the Arsenal skriver at de sluttet å telle. Det er ingen offisiell statistikk fra treningskamper, men når en engelsk journalist mister oversikten, sier det noe.

Det er ikke et nytt problem. Det er det samme problemet vi hadde i fjor, og som vi brukte hele sommeren på å diskutere hvordan skulle løses.

Løsningen ble ikke Vinícius. Den ble ikke Barcola. Foreløpig ble den ingen.

Hva dette faktisk forteller oss

La meg være ærlig om hva en treningskamp i august er verdt: ikke mye.

Ingen kommer til å huske dette resultatet 22. august. Formålet er kampform, ikke poeng. Halve laget var ute.

Men noen mønstre gjentar seg over tre kamper, og de er verdt å notere:

Vi slipper inn mer enn vi pleier. Vi skaper sjanser, men vi setter dem ikke. Og vi har ingen ny spiller foran som gjør noe vi ikke allerede kunne.

Det siste er ikke en kritikk av Bruno. Han løser et annet problem, og han løser det sannsynligvis godt. Men han spiller ikke på kanten.

Og så tilbake til hjertet

Jeg skrev i går at «tilbudt» og «til salgs» er to forskjellige ting.

Mellommenn hadde presentert ham for Chelsea og United. Arsenal hadde ikke lagt ham ut. Football Insider meldte at klubben ikke har til hensikt å selge, og Jacobs siterte Arsenal-kilder på at det bare skjer hvis noe helt vanvittig kommer inn.

I går kveld svarte spilleren selv.

Ingen Arsenal-supporter vil se ham gå — aller minst til en rival i Premier League. Etter jubelen i går ser det ut til at følelsen er gjensidig.

Han er nitten, han er fra Hale End, han har 75 kamper for klubben, og han startet Champions League-finalen.

Han skal spille i rødt og hvitt.

Neste

Community Shield mot Manchester City i Cardiff, søndag 16. august. Der får Bruno flere minutter.

Så Coventry hjemme fredag 21. august. Da gjelder det.

Oppkjøringen er over. Vi vet nå hva vi har, og hva vi mangler. Ni dager til å gjøre noe med det siste.

Hele terminlisten i norsk tid finner du her. Og full status på ryktebørsen.

Kilder

• Pain in the Arsenal: hjertejubelen, Butez-tabben og Brunos takling
• Sky Sports: målscorere og kampforløp
• beIN Sports: Artetas ord om Saliba og Timber
• Vår egen sak om overgangsryktet, 11. august
• Vår kamprapport fra Como

Observasjonene om hjertejubelen, keepertabben og Brunos takling er hentet fra Kenneth Dalys gjennomgang hos Pain in the Arsenal. Vurderingene er mine egne.

Av Svein · arsenalfans.no