Mer enn bare en finaleplass

Det finnes fotballkvelder som bare blir enda en kamp i rekka. Man ser høydepunktene etter, sender et par meldinger i chatten og går videre til neste helg.

Og så finnes det kvelder som blir sittende i kroppen.

I går var en sånn kveld.

Jeg satt hjemme i Drøbak foran TV-en som et totalt nervevrak. Ikke sånn «haha nå er jeg nervøs»-nervøs heller. Ordentlig. Den typen hvor man reiser seg opp hvert tredje minutt, banner mot dommeren alene i stua og kjenner pulsen helt opp i halsen hver gang motstanderen nærmer seg sekstenmeteren.

Kanskje er det fordi jeg er i 40-åra nå. Man har vært med på nok som Arsenal-supporter til å vite hvor vanskelig disse kveldene faktisk er. Man husker oppturene, men man husker definitivt nedturene også.

Jeg husker fortsatt finalen i 2006 altfor godt. Følelsen dagen etterpå. Den tomheten. Alle årene etterpå hvor Arsenal alltid virket å være et par nivåer unna Europas topp igjen.

Derfor traff dette så hardt.

Da dommeren blåste av i går satt jeg egentlig bare stille noen sekunder. Arsenal til Champions League-finale. Det føltes nesten litt uvirkelig.

Og det sykeste er egentlig at de fortjente det fullt ut.

For nå kommer jo alt det vanlige de neste ukene.

«De hadde lett vei.»
«De fikk enkel trekning.»
«De spiller kjedelig.»
«De blir knust i finalen.»

Fotballpraten nå handler nesten mer om å rive ned andre lag enn å faktisk anerkjenne prestasjoner. Ærlig talt, jeg orker ikke det akkurat nå.

For dette laget har fortjent den finalen. Du havner ikke i Champions League-finale tilfeldig. Ikke over to semifinaler. Det er ikke flaks. Det er kvalitet, struktur og mentalitet.

Og akkurat mentaliteten er kanskje det jeg er mest imponert over. Arteta har snakket om det i flere år nå. Standarder. Karakter. Tro. I går kunne man faktisk se det ute på banen.

Da ballen gikk inn mistet jeg det fullstendig hjemme i stua. Hopping rundt alene, banning, roping. Nesten naboalarm i Drøbak. Helt kaos.

Og det er vel egentlig derfor vi elsker fotball. For de øyeblikkene der man mister hodet helt i noen sekunder.

Det beste med hele kvelden var følelsen rundt laget. At Arsenal faktisk ser ut som et lag som hører hjemme helt der oppe igjen. Ikke bare et spennende prosjekt. Et ekte topplag.

Kanskje vinner de finalen, kanskje gjør de ikke. Fotball lover ingen perfekte avslutninger. Men akkurat i dag bryr jeg meg egentlig ikke om alt det der.

I dag handler det bare om å nyte følelsen. For som Arsenal-fans har man ventet lenge på kvelder som dette.