Nord-Londons trone er hjemme.
Og denne gangen gjorde det faktisk det.

Jeg satt ikke på pub i Islington da det skjedde. Jeg satt hjemme i Drøbak med hjertet i halsen — og en følelse av at fotballgudene når som helst kunne finne på noe grotesk.

Vi har gjort det.
Nei, de har gjort det.

Mikel Arteta, spillerne, støtteapparatet. Alle som ba oss stole på prosessen da resten av fotballverdenen lo av uttrykket.

Nå kan de peke på tabellen og si:

«Det er derfor.»

Jeg satt ikke på pub i Islington da det skjedde.
Jeg satt hjemme i Drøbak med hjertet i halsen og en følelse av at fotballgudene når som helst kunne finne på noe grotesk.

For sånn er det å være Arsenal-supporter.
Man lærer aldri helt å stole på roen.

Ikke etter alle årene med «nesten».
Ikke etter alle sesongene som har kollapset på verst tenkelige tidspunkt.

Så da Bournemouth ledet, kjentes det nesten for godt ut til å være sant.

Og selvfølgelig…
Selvfølgelig måtte Erling Haaland dukke opp.

Den typen scoring som vanligvis betyr at alt rakner for Arsenal-fans.

Jeg sto der helt utslitt. Nakne nerver. Oppfriskningsknappen på mobilen fikk kjørt seg som en overarbeidet midtbanespiller i desember.

Men denne gangen kom ikke kniven etterpå.

Denne gangen holdt det.

Og da bekreftelsen kom, føltes det nesten ikke ekte.

Jeg ble bare stående stille noen sekunder.
Som om kroppen måtte hente inn hodet.

Alle disse årene med støy. Med latterliggjøring. Med rivaliserende supportere som kalte oss naive for å tro på Arteta.
Alt bare løsnet samtidig.

Og det rare er at det ikke føltes som kaos.

Som å puste ut etter å ha holdt pusten i flere år.

For dette laget har vært annerledes lenge nå.

Du ser det i Martin Ødegaard, som spiller fotball som om han styrer trafikken i hele Premier League alene.

I Saka, fortsatt med det samme smilet mens han sender enda en back inn i eksistensiell krise.

I Gabriel, som rydder opp med den roen som bare virkelig store stoppere har.

I Rice, som dekker gress som om banen personlig har fornærmet ham.

Og langs sidelinja:

Mikel Arteta.

Ikke prosjekttreneren.
Ikke Pep-kopien folk kalte ham.

Arkitekten.

Han bygde dette laget bit for bit mens folk mistet tålmodigheten rundt ham.

Og nå står Arsenal øverst.
Ikke fordi andre feilet.
Men fordi Arsenal var best.

Det er det som gjør dette så vakkert.

Det var ingen heldig måned.
Ingen kortvarig formtopp.
Dette laget tok kontroll over ligaen og slapp aldri ordentlig taket.

Nå føles telefonen som et eneste langt kjærlighetsbrev.

Meldinger fra venner.
Familie.
Andre Arsenal-fans.
Videoer fra Emirates.

Supportere som synger i gatene i Nord-London.
Folk som gråter.
Folk som mister stemmen.
Folk som har ventet halve livet på dette.

Og her sitter jeg i Drøbak med Arsenal-drakt og røde øyne etter altfor lite søvn, mens jeg prøver å ta inn at det faktisk skjedde.

At Arsenal igjen er kongene av engelsk fotball.
Nord-Londons trone er hjemme igjen.

Så syng det ordentlig nå.
Ikke ironisk.
Ikke forsiktig.
Ikke som en vits.