Jeg har fulgt Arsenal siden tidlig på 90-tallet. Merson, Wrighty, Highbury i regnet. Jeg var en snørrunge som ikke skjønte hvorfor pappa banna på tv-en, men jeg ble hekta med en gang. Siden da har det vært Bergkamp og Henry og Vieira. Verdensklasse på løpende bånd i tre tiår.
Men det er ikke dem denne saken handler om.
For når du har heiet på et lag i over tretti år, har du også sett noen skikkelige nedturer trekke på seg den røde drakta. Spillere som kostet en formue og leverte ingenting. Spillere du fikk vondt i magen av å se på teamarket. Så la oss gjøre det ingen fan egentlig vil, men alle innerst inne elsker: sette sammen den aller verste elleveren jeg har sett. Og selvfølgelig i en god gammeldags 4-4-2. Ingen falske niere her, ingen inverterte backer. Bare rått, ærlig elende i den formasjonen vi vokste opp med.
Advarsel. Noen av disse navnene har du fortrengt, og jeg beklager på forhånd for at jeg river opp gamle sår.
Keeper: Manuel Almunia
Han måtte bare bli keeper her. 175 kamper, og de fleste av dem husker jeg som skrekkfilm.
Almunia kom i 2004, rett etter The Invincibles, og han innrømmet selv at han ble overraska over at Arsenal ville ha ham. Det burde vi tatt som et varsel. Han fikk sjansen som førstekeeper, og så gikk det utfor. Tabbe etter tabbe. Jeg mista tellinga på antall ganger jeg ropte på ham gjennom skjermen. Til slutt hentet Wenger gamle Lehmann ut av pensjon bare for å slippe å se på ham. Tenk på det. Du er så dårlig at treneren heller vil ha en pensjonist i buret.
Høyreback: Emmanuel Eboué
Jeg har egentlig et hjerte for Eboué. Han var en herlig type. Men herregud, som back var han et sirkus.
Han ble byttet inn og buet av vårt eget publikum, og så byttet ut igjen kort tid etter. Det er ikke mange spillere som klarer å bli buet ut av sine egne på den måten. Senere ble han en kultfigur, men på banen var han kaos i menneskeform.
Midtstopper: Igors Stepanovs
Den kanskje mest legendariske av dem alle. Latvieren som ble kjøpt for å dekke for skadede Tony Adams i 2000.
Historien bak er nesten bedre enn spillet hans. Ryktet sier at de rutinerte spillerne skrøt ham opp i skyene som en spøk på bekostning av Martin Keown, og at det var derfor han ble signert. Spøken slo tilbake. Han sto midt i det da vi tapte 6-1 mot United, en av de mest ydmykende kveldene jeg har sett, og etter det så vi ham nesten aldri igjen. En Premier League-medalje fikk han med seg likevel. Fotballen er urettferdig.
Midtstopper: Sébastien Squillaci
Han er selveste symbolet på en Arsenal-flopp. Fransk og dyr, og fullstendig hjelpeløs når det gjaldt.
Squillaci kom i 2010 og skulle bringe ro og erfaring til et skjørt forsvar. I stedet brakte han mer kaos. Han var treg, han ble nervøs hver gang han fikk ballen, og han tapte hodedueller han egentlig skulle vunnet med god margin. Det tok en 8-2-lekse mot United før styret skjønte at noe var galt. Du kan tilgi en spiller som gjør tabber men også har gode kamper. Squillaci hadde ingen gode kamper. Ærlig talt, navnet hans på laglista var nok til å ødelegge hele søndagen.
Venstreback: André Santos
Der Squillaci var trist, var Santos rett og slett komisk.
En brasiliansk back som var bedre offensivt enn defensivt. Eller, bedre offensivt er kanskje å ta hardt i. La oss si mindre katastrofal offensivt. Han har selv innrømmet at han først skjønte hva forsvarsspill var etter at han kom til England. Men det alle husker er én ting: han byttet skjorte med Van Persie i pausen mot United, samme Van Persie som hadde forlatt oss for nettopp United og akkurat scoret mot oss. Mens vi satt der og kokte, var venstrebacken vår mest opptatt av å samle suvenirer. Det oppsummerer alt.
Midtbane: Denilson
Her må jeg innrømme noe. Jeg trodde faktisk på Denilson en stund.
For husker du åpningskampen mot Everton i 2009? Vi vant 6-1 på Goodison, og Denilson banket inn en rakett fra 25 meter opp i krysset, forbi Tim Howard uten sjanse. Jeg satt der og tenkte, ja, her kommer det en spiller. Endelig en brasilianer med litt magi i beina.
Men neida. Det ble med den ene raketten. Wenger beskrev ham en gang som noe mellom Rosicky og Gilberto. Fasiten ble noe helt annet. Over 150 kamper, og bortsett fra det målet mot Everton husker jeg knapt et eneste øyeblikk der han fikk meg til å reise meg fra sofaen igjen. Passiv, gjennomsnittlig, og mest av alt usynlig ute på banen. Til slutt terminerte han kontrakten selv og dro hjem til Brasil. Den raketten mot Everton ble aldri starten på noe. Den ble alt vi fikk.
Midtbane: Kim Källström
Denne er nesten for absurd til å tro på. Källström kom på lån vinteren 2014 for å hjelpe i en skadekrise.
Han kom til London allerede skadet. Med en ryggskade. Vi lånte inn en spiller som ikke kunne spille. Han måtte vente nesten tre måneder på debuten og rakk fire kamper før han dro tilbake. Fire. Hvordan det i det hele tatt skjedde, er fortsatt et av fotballens store mysterier.
Høyre midtbane: Gervinho
Ti komma åtte millioner pund. Fra Lille, samme klubb vi hentet flere flopper fra.
Gervinho hadde alt på papiret. Han var kjapp som juling og kunne slå en mann når han ville. Problemet var at han i Arsenal-drakta aldri visste hva han skulle gjøre med det. Jeg tror faktisk ikke han visste det selv, fra ett sekund til det neste. Elleve mål på nesten sytti kamper sier alt. Og den åpne målsjansen han brente mot Bradford i ligacupen, ballen fra en meter som gikk over, er kanskje det bildet som best oppsummerer hele tiden hans her.
Venstre midtbane: Glenn Helder
En for de som har fulgt like lenge som meg. Helder kom fra Vitesse i februar 1995, en nederlandsk venstrekant som skulle gi bredde og fart.
Og her må jeg gi mannen litt. For alle husker vel assisten til Bergkamps aller første Arsenal-mål? Southampton hjemme, september 1995, Bergkamp hadde gått målløs i sine første kamper og fått kritikk. Så bruker Helder farten ned venstre, slår et innlegg mot bakre stolpe, og Dennis volleyer inn i hjørnet. Starten på 120 mål og hele det store eventyret. Den ballen la Helder.
Problemet er bare at det var omtrent alt han la. Etter det ble det mest av at han rundet backen, kom til dødlinja, og så rota det bort. Han forsvant like fort som han kom, og i dag er han mest en fotnote for oss som satt der på nittitallet. Men den ene ballen til Bergkamp? Den tar ingen fra ham.
Spiss: Francis Jeffers
«Fox in the box», ble han kalt. Ti millioner pund i 2001, gale penger den gang.
Åtte mål på trettini kamper. Wonderkid som aldri ble noe, ødelagt av skader og av at han rett og slett ikke var god nok for det nivået. En av de dyreste skuffelsene i en lang rekke skuffende spisser.
Spiss: Marouane Chamakh
Han starta faktisk bra. Elleve mål på sine første kamper etter at han kom gratis i 2010.
Og så, i det Van Persie kom tilbake fra skade, forsvant Chamakh fullstendig. Måltørke uten ende. Det rare er at han måtte visst at han ble reserve når Van Persie var frisk, men det var som om selvtilliten bare rant ut av ham. Tre mål til resten av tiden her. Fra lovende til usynlig på null komma niks.
Benken (for det var mange flere)
Jeg fikk ikke plass til alle. Så en kort hilsen til Pascal Cygan, Mikael Silvestre, Yaya Sanogo som ble døpt «Sanogoals» i ren ironi, Philippe Senderos, og selvfølgelig Nicolas Pépé, 72 millioner pund som fortsatt gjør vondt å skrive. Og hvordan kan jeg glemme Willian? Han kom gratis fra Chelsea i 2020, men på en lønn som kunne fått deg til å gråte. Skulle være rutinen vi trengte, og leverte nesten ingenting før vi til slutt betalte ham for å bare gå. Gratis å hente, en formue å bli kvitt. Fra den nyere tiden er det noen til jeg ikke kan la være: Shkodran Mustafi, 35 millioner pund fra Valencia i 2016, en verdensmester som startet 22 kamper uten tap og så brukte de neste årene på å gi bort mål med et smil, og som nesten kostet oss Champions League-plassen med tabbene sine. Lucas Pérez, 17 millioner pund fra Deportivo samme sommer etter en strålende La Liga-sesong, som knapt fikk spille før han var ute døra igjen. Og Alex Rúnarsson, reservekeeperen fra 2020 som en fan oppsummerte perfekt: han kunne ikke reddet et Word-dokument. Den fæle ligacupkvelden mot City sier alt.
Så var det verdt det?
Her er greia. Du kan ikke elske en klubb i tretti år uten å ta det sure med det søte. For hver Squillaci har det vært en Sol Campbell. For hver Chamakh en Henry. For hver Gervinho en Pires.
De dårlige gjør de gode enda bedre. Og en del av det å være ekte fan er nettopp det å ha lidd seg gjennom en Stepanovs-kveld eller to. Det er de kveldene som gjør at man setter pris på det vi har nå: verdens best rangerte lag, ligagull, og en tropp uten en eneste Almunia i sikte.
Så takk for minnene, gutta. Selv de vonde.
Hvem har jeg glemt? Og hvem er du uenig i? Slå av i kommentarfeltet, men vær grei med hverandre. Det koster ingenting å være hyggelig, selv når vi snakker om Stepanovs.
Les også
- Arsenal topper Opta-rankingen: verdens beste lag akkurat nå
- Vi vant. Så hvorfor satt vi og holdt pusten?
- Spillerbørsen: Napoli 0-1 Arsenal
Vet du noe vi ikke vet?
Har du sett noe, hort noe eller lest noe vi burde skrive om – send det hit. Vi leser alt, og du kan vaere anonym.
Alle Arsenal-kampene 2026/27 – datoer, norsk tid og kanal
Fantastisk 😁