Tiåret før gullet: trofeer, tårer og Baku

Jeg har fulgt Arsenal siden tidlig på 90-tallet, og hvis du spør meg hvilket tiår som var vanskeligst å være Gooner, svarer jeg uten å nøle: årene fra 2010 og utover.

Ikke fordi det var elendig. Vi vant seks trofeer. Men fordi det var tiåret der vi gikk fra å være et lag som konkurrerte om alt, til å bli et lag som kranglet om fjerdeplass og feiret cupfinaler som om de var ligagull. Det var tiåret der «top four is a trophy» ble en vits ingen turte å le av, fordi den lå litt for nær sannheten.

La oss ta en tur gjennom det. Det gjør litt vondt, men det er verdt det, for det forklarer hvorfor det vi har nå føles så godt.

Ni år uten noe som helst

Her må vi starte for å skjønne resten. Da tiåret begynte, hadde vi ikke løftet et eneste trofe siden FA-cupen i 2005. Ni år. En hel generasjon Arsenal-fans vokste opp uten å se laget vinne noe.

Jeg husker den følelsen godt. Hvert år startet med håp, og hvert år endte med at vi så andre løfte pokaler mens vi trøstet oss med Champions League-plass. Cesc dro. Nasri dro. Van Persie dro, til United av alle steder, og scoret mot oss. Det var ikke gøy.

2014: endelig, endelig

Så kom mai 2014. FA-cupfinale mot Hull City på Wembley.

Og selvsagt måtte vi gjøre det på den vanskeligste måten. Hull ledet 2-0 etter åtte minutter. Åtte minutter. Jeg satt der og tenkte, klart det, dette er jo Arsenal, vi klarer ikke engang å vinne mot Hull uten drama.

Men så snudde vi. Cazorla, Koscielny, og til slutt Ramsey i ekstraomgangene. 3-2. Ni års tørke over. Jeg skal innrømme at det rant en tåre eller to i sofaen. Det var ikke ligagull, men herregud så godt det smakte etter så lang tid.

2015: den vi vant med stil

Året etter forsvarte vi cupen, og denne gangen gjorde vi det med glans.

Aston Villa i finalen, og vi valste over dem 4-0. Walcott, Sánchez, Mertesacker og Giroud scoret. Ingen nervøse åtte minutter denne gangen, bare ren dominans på Wembley. Det er en av de fineste cupfinaledagene jeg har opplevd som Arsenal-fan. Endelig vant vi noe uten å måtte lide oss gjennom det.

2015/16: så nære, og likevel så langt unna

Og her kommer et av de vondeste minnene fra hele tiåret, selv om vi ikke tapte en finale.

2015/16 var sesongen Leicester vant ligaen mot alle odds. En 5000-1-outsider ble mester. Og vet du hvem som var best posisjonert til å stoppe dem? Oss. Vi lå i tetsjiktet, vi hadde troppen, vi hadde erfaringen.

Vi endte ti poeng bak Leicester.

Det som gjør vondt er ikke at Leicester vant, det var en fantastisk historie. Det som gjør vondt er at vi visste, innerst inne, at dette var vår beste sjanse på mange år, og vi lot den gli mellom fingrene. Vi var det eneste laget som slo Leicester både hjemme og borte den sesongen, 2-1 og 5-2. Vi kunne. Vi gjorde det bare ikke når det gjaldt over 38 kamper.

2017: Wengers siste dans

27. mai 2017. FA-cupfinale mot Chelsea, som nettopp hadde vunnet ligaen og jaktet the Double.

Vi ødela festen deres. Sánchez og Ramsey scoret, 2-1, og vi ble tidenes mestvinnende klubb i FA-cupen med vår trettende tittel. Det var også Wengers syvende FA-cup, som gjør ham til den mestvinnende manageren i turneringens historie.

Ingen visste det da, men dette ble Wengers siste trofe. Etter over tjue år var det slik den store epoken endte, ikke med ligagull, men med en cupfinale-seier i sølvskumringen. Det er noe vakkert og trist over det på samme tid.

Og så, hjertesorgen

For hvert trofe fantes det en nedtur i disse årene. Faktisk flere.

Vi tapte to ligacupfinaler. Birmingham City i 2012, en av de mest ydmykende dagene jeg kan huske, å tape en finale mot et lag som rykket ned samme sesong. Og Manchester City i 2018, der Guardiolas lag knapt trengte å anstrenge seg for å vinne 3-0.

Men verst av alt var Baku.

Europa League-finalen 2019: natten vi kollapset

Emery hadde overtatt etter Wenger, og i sin første sesong tok han oss til Europa League-finalen. Vår første europeiske finale siden Champions League-tapet mot Barcelona i 2006. Motstander: Chelsea. Igjen.

Og vi kollapset totalt.

Det sto 0-0 til pause, og jeg tenkte faktisk at dette kunne gå. Så scoret Giroud, vår egen tidligere spiss, og alt raknet. Pedro, Hazard, og enda et Hazard-mål fra straffe. 4-1. Alex Iwobi fikk et trøstemål, men det betydde ingenting. Wenger, som nå satt i studio som ekspert etter at han hadde gitt fra seg roret, sa at Emerys lag «kollapset fullstendig» etter det første målet. Og han hadde rett.

Det verste var ikke bare tapet. Det var at det var vår siste sjanse til Champions League-fotball den sesongen. Vi endte femte i ligaen, og skulle spille Europa League for tredje år på rad. Det føltes som bunnen. Som at klubben hadde mistet retningen helt.

Fire managere på ti år

Tenk på det. I løpet av tiåret hadde vi fire managere: Wenger, Emery, en kort periode med Freddie Ljungberg som midlertidig, og til slutt Arteta fra desember 2019.

For en klubb som hadde hatt Wenger i over tjue år, var det et kultursjokk. Vi gikk fra stabilitet til usikkerhet på få måneder. Ingen visste helt hvem vi var lenger.

Hvorfor jeg forteller deg alt dette

Fordi jeg satt gjennom hele det tiåret. Jeg feiret Hull-comebacket, jeg gråt over Baku, jeg så Van Persie score mot oss i Uniteds drakt. Og det gjør at det vi har nå føles helt annerledes.

For i fjor vant vi ligaen. Første gang på 22 år. Og i år topper vi Optas rangering som verdens beste lag, med full pott i starten og en Champions League-seier borte mot Napoli i lomma.

Det er lett å ta det for gitt nå. Å forvente at vi vinner. Men jeg glemmer aldri de ni årene uten trofeer, de ti poengene bak Leicester, eller de fire målene i Baku. Det er de kveldene som gjør at jeg fortsatt kjenner det i hele kroppen når vi vinner nå.

Dette tiåret formet oss. Trofeene, hjertesorgen, og alt imellom. Og på en måte er det takket være alt det vonde at det gode smaker så utrolig godt i dag.

Hva husker du best fra disse årene som Arsenal-fan? Den beste dagen, eller den vondeste? Slå av i kommentarfeltet.

Følg oss

Vil du ha mer Arsenal på norsk? Følg arsenalfans.no på Facebook og Instagram (@arsenalfansnorway), og på X (@dial_club). Nyheter, analyser, spillerbørs og rykter, kildegradert og på norsk. Vi er her hver eneste kampdag.

Les også

• Verste Arsenal-ellever fra 90-tallet til nå
• Arsenal topper Opta-rankingen: verdens beste lag akkurat nå
• Spillerbørsen: Napoli 0-1 Arsenal

Sjekk neste kamp: Arsenal terminliste med avspark i norsk tid